- Øving 5.1.1–5.1.6, side 149
- Øving 5.2.1–5.2.4, side 159
- Øving 5.3.1–5.3.3, side 167
- Øving 5.4.1–5.4.6, side 179
- Øving 5.5.1–5.5.3, side 186
- Øving 5.6.1–5.6.2, side 193
- Øving 5.7.1–5.7.8, side 202
- TEST DEG SELV side 149
- TEST DEG SELV side 159
- TEST DEG SELV side 167
- TEST DEG SELV side 179
- TEST DEG SELV side 186
- TEST DEG SELV side 193
- TEST DEG SELV side 202
TEST DEG SELV side 202
- Hva er full erstatning?
Full erstatning omfatter alle tap som fyller kravet til årsakssammenheng og påregnelighet.
Framtidige tap er særlig utfordrende å beregne, for eksempel tap i framtidige inntekter. Hovedregelen er at skadevolderen må ta skadelidte som han eller hun er. Den som skader en filmstjerne med store inntekter, må erstatte mer enn den som skader en ufaglært bygningsarbeider med lav lønn. For ungdom under 16 år blir inntektstap i framtiden beregnet etter en standardisert formel som går frem av skadeerstatningsloven § 3-2a.
- Hva kan være personskader (tap) etter skadeserstatningsloven § 3-1?
Bestemmelsen gir grunnlag for erstatning av økonomisk skade som skaden har og vil påføre skadelidte i framtiden. Ved varige og betydelige personskader vil tap av framtidig inntekt være en stor post i erstatningsberegningene. De nærmere regler om dette ligger utenfor læreplanens ramme.
Ved beregning av tap i framtidig inntekt vil det bli tatt hensyn til skadelidtes muligheter for omskolering. Prinsippet om skadelidtes plikt til å begrense skaden kan komme inn i beregningene som en plikt til å utnytte og eventuelt skaffe seg en restarbeidsevne. En ung snekker som mister noen fingre i en ulykke, kan ikke regne å leve resten av livet på erstattet inntekt. Han eller hun må utnytte sine muligheter og skaffe seg en annen jobb etter en periode med nødvendig omskolering. Dette følger av skadeerstatningsloven § 3-1(2) som nevner en rekke forhold det skal tas hensyn til: evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering.
«Utforskningsprinsippet» i læreplanen kan gi grunnlag for å studere dette nærmere.
- Hva kan gi grunnlag for erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2?
Skadeerstatningsloven § 3-2 gir grunnlag for å kreve menerstatning. Det er erstatning for ikke-økonomisk skade ved varig og betydelig personskade. Det skal i vurderingen legges vekt på skadens betydning for den personlige livsutfoldelse. Et typisk eksempel er en skade som medfører at resten av livet må leves i rullestol. Erstatning som skal dekke fysiske hjelpemidler beregnes etter § 3-1. Men erstatning etter § 3-2 er tilleggserstatning for tapt livsutfoldelse.
- Hva slags regel er skadeserstatningsloven § 3-2a?
Bestemmelsen er en standardisert regel om inntektspersonerstatning for barn og ungdom som ikke har fylt 19 år. Regelen er begrunnet med at framtidig inntekt er beheftet med stor usikkerhet for så unge personer. Regelen er komplisert, men hovedregelen medfører at en 100 prosent ufør ungdom under 19 år kan ende opp med et engangsbeløp i erstatning for framtidig inntekt på over 50 G, det vil si et sted mellom 5 og 6 millioner kroner. Ved lavere uførhetsgrad enn 100 % reduseres erstatningen forholdsmessig. Uførhetsgrad under 10 % erstattes ikke.
- Hva kan gi grunnlag for erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5?
Skadeerstatningsloven § 3-5 gir grunnlag for å kreve «oppreisning», det vil si erstatning for ikke-økonomisk skade. Smerte og ubehag som følge av forsettlig eller grovt uaktsom skade på person eller som følge av personlige krenkelser, for eksempel mobbing, gir grunnlag for slik erstatning.
Eksempel på bruk av bestemmelsen: I HR-2021-1438-A hadde en mann befølt sin 16 år gamle stedatter. I tillegg til straff for ulovlig seksuell handling (straffeloven § 297), ble gjerningspersonen dømt til å betale kr 80 000 i erstatning til fornærmede på grunnlag av skadeerstatningsloven § 3-5.
- Hva skal erstattes etter skadeserstatningsloven § 4-1?
Skadeerstatningsloven gir grunnlag for å kreve erstatning for tings- og formueskade. Det er bare økonomisk tap som erstattes.
- Hva kan være medvirkning til egen skade etter skadeserstatningsloven § 5-1?
Bestemmelsen uttrykker et prinsipp om skylddeling. Hvis det kan konstateres skyld på begge sider, kan retten avkorte erstatningen. Like stor skyld på begge sider kan føre til halv erstatning, og stor skyld på skadelidtsiden kan i verste fall føre til at erstatningen faller helt bort.
Eksempel på bruk av bestemmelsen: HR-2016-1464-A. En kvinne ble påkjørt av en trikk da hun krysset gaten på rødt lys. Erstatningen ble avkortet med 50 %.
Medvirkningsregelen skal ikke anvendes når skadelidte ikke hadde fylt 10 år, jf. § 5-1 nr. 1 i.f. Dette er et utslag av prinsippet om at de minste barna praktisk talt ikke har skyldevne. En 9-åring som går på rødt lys og blir påkjørt, vil få full erstatning.
- Hva menes med lemping av erstatningsansvar etter §§ 1-1 og 5-2?
Erstatningsansvaret kan lempes (settes ned) hvis retten mener at det er urimelig tyngende for den ansvarlige. Skadeerstatningsloven § 5-2 er en generell lempingsregel, mens urimelighetsvilkåret i § 1-1 er en spesiell lempingsregel for barn og ungdom under 18 år. Hvis skadevolderen er under 18 år og full erstatning utgjør 1 million kroner, kan erstatningsansvaret settes betydelig ned, kanskje til noe få tusen kroner.